Photo from The Crag.

Det var morgen en gang i juli 2016. Jeg bodde i telt på Kalle (en plass mellom Kabelvåg og Henningsvær i Lofoten), slik jeg hadde gjort de siste tre sommerne. På dagen jobbet jeg som resepsjonist i Kabelvåg, og på kvelder og frie dager så klatret jeg. Idag var jeg fri fra jobb og satt og drakk kaffe i morgensolen utenfor teltet med Deniz. Deniz bodde også på kalle, men i sin elskede van som var hans hjem på hjul over sommermånadene.

Det er en klatreruta rett ved kalle som heter Puffrisset. Jeg hadde sett på den vær sommer men aldri tort å prøve. Den har et fantastisk riss på andre taulengde, men på tredje taulengde må man klatre opp et runout sva på grad 5+.

Vi ser den fra kaffeplassen. Etter tre somrer av å stirre opp på ruten så tenkte jeg at det var tid. Deniz var også gira, og en kopp seinere hadde vi bestemt oss for å klatre den. Vi pakket sekkene og etter en kort tid var vi ved innsteget.

Vi bestemte at jeg skulle ta første og tredje taulengden, så jeg racket opp og satte i vei. Første taulengden er lett og ender rett før den fineste biten på hele ruten: et langt venstrelenende riss som ender på en hylle. Deniz kommer opp og tar over. Han cruiser opp risset. Selv har jeg allerede begynt å tenke på tredje taulengde i det jeg kommer etter.

Jeg kommer opp og gjør meg klar, både med utstyr og mentalt. Etter en dyp pust så bær det av. Det begynner med en enkel høyretravers, der man får sette inn to gode sikringer innen retningen går rett opp over svaet. Jeg var fortsatt ganske selvsikker her, og begynte oppover uten å tenke altfor mye. Det går fint i starten, med smidige og balansige flytt. Men vanskeligheten øker i takt med lengden til siste sikring, og når jeg står 6,5m over siste sikring er jeg plutselig ved kruxet. Mine føtter balanserer rett på sva, og hendene hviler på slopers. To meter lengre opp er neste hylle og sikkerhet, men mellom meg og hyllen er et friksjonsflytt opp til en pinch. Det er her jeg begynner å tvile.

Jeg leter etter små kanter å stille meg på, men finner inget. Samme for hendene. Hvis en sko sklir her så detter jeg langt ned. Jeg ser på tauet som går ned til siste sikring langt der nede, og begynner å lure på hvorfor jeg liker å klatre. Dette er jo bare dust, tenker jeg. Mens jeg står der å balanserer og prøver å finne ut av en sikker beta, så begynner leggene mine gå som symaskiner. Først sakte, men det går raskt over till turbosying som om jeg var i en asiatisk sweat-shop. Den eneste betaen jeg har funnet er et usikkert flytt der jeg må sette en høy venstre fot på sva, legge all vekt på den, og balansere mens jeg strekker meg mot pinchen. Leggene begynner nå å krampe. Jeg slår blikken nedåt og lurer på om jeg kan klatre ned, men konkluderer med at det ville vært like usikkert som kruxflyttet.

15 minutter har jeg nå stått her, og leggene begynner å bli skikkelig slitne. Jeg innser at jeg ikke vil finne noen annen beta, og at jeg må gå innen leggene stivner helt. Jeg ber en kort bønn og tar en høy venstrefot. Jeg legger vekten på den og strekker meg opp. Jeg har balans og foten glipper ikke. Jeg får tak i neste grepp. Lettelse går pulserende over meg i bølger. Herfra rekker jeg ennå bedre tak og etter noen flytt kommer jeg meg over kanten. Ord kan ikke beskrive lettelsen. Plutslig liker jeg å klatre igjen.

Jeg satte standplass og sikrer opp Deniz. “Var kruxet vanskelig?”, spør jeg. Han ser på meg med medfølelse. “Nej, det var jättelätt”. Som alltid, redslen hadde gjort at kruxet føltes mye vanskeligere enn det egentlig var. Til tross for det så var jeg veldig stolt for at jeg hadde klart å lede en taulengde som jeg så lenge hadde vært redd for.

Vi fortsatte opp siste taulengde. På toppen satt vi en stund å nøt av utsikten og varmen fra solen, innen vi gikk tilbake til camp og middag. En erfaring rikere.